Under snøen

Det snødde i dag. Jeg har gått og ventet på at det skulle begynne å snø, det er jo mer enn kaldt nok allerede. Og i dag - jeg var på vei hjem - så landet det et snøfnugg på nesen min. Det fikk meg til å smile. Jeg stoppet, og stod midt på fortauet med ansiktet vendt mot himmelen, og smilte. Hvis noen stirret på meg så jeg det ikke, for jeg hadde lukket øynene.

Det snødde i et kvarter. Om det hadde snødd mer ville snøen fortsatt ikke lagt seg, for det er ikke plass til den her. Den får ikke ligge stille. Overalt skal folk tråkke, og kjøre bil, og der ingen tråkker eller kjører bil der er det hus og bygninger, eller så blir den måkt vekk med en gang. Derfor må jeg lukke øynene og la den lande på ansiktet mitt og sakte smelte, for ellers kunne det vært hva som helst og ikke snø. Det er bare sånn jeg kan kjenne at det er den samme som da vi var små.

Hjemme kunne den legge seg i metertykke lag. Alt ble mykt og stille og hvitt. Rent og nytt, selv om det ikke var det. Den dekket hustakene, og kunne falle ned og overraske deg. Noen ganger lå den så høyt at man kunne klatre opp på garasjetaket fra den éne siden, og hoppe ned på den andre der det var lenger ned. Eller på siden som vender ut mot jordet, men da måtte man hoppe langt for ikke å treffe gjerdet. Andre ganger lå den så høyt at gjerdet ble begravet det også, og da visste man aldri helt hvor det var, og måtte bare hoppe og håpe på det beste. Og når all snøen i hagen var blitt tråkket i, akt i, gravd i og rullet i, da lå fortsatt hele jordet der og ventet. Kanskje hadde en elg eller et rådyr, eller til og med en rev, laget noen spor i den, men de var de eneste. Den dekket trærne så de ble tunge og bøyde seg ned over stiene til de møtte hverandre fra hver sin side og lagde et tak, stiene ble tuneller, og så alltid helt annerledes ut enn forrige vinter. Vi var ute i timevis. Når vi hadde lekt på et sted så lenge at hver centimeter med snø var tråkket ned, og vi skulle begynne på et nytt, urørt felt med snø, gjorde vi det alltid på samme måte. Vi stilte oss opp ved kanten av det gamle feltet, med ryggen til det nye, så ut over plassen vi hadde lekt på som for å si farvel, strakte armene ut, og lot oss selv falle bakover. Den nye snøen tok i mot oss med en myk landing, kanskje raste snøen rundt oss sammen og begravde oss litt, som en klem. En god, kald, klem. Sånn kunne jeg ligge. Med lukkede øyne, og la snøen lande på ansiktet mitt, og sakte smelte.

Det er der jeg er, når jeg lukker øynene her. Under snøen, sammen med deg.

2 kommentarer

Ellemelle

04.03.2017 kl.13:50

Å så godt skrevet, og her ute snør det mens jeg leser :-)

Fattern

06.03.2017 kl.22:27

:-)

Tror ikke det var mer enn én gang at jeg måtte grave deg opp fra området mellom garasjetaket og gjerdet. Kanskje fallskjermjegertroppen kunne være noe for deg hvis du kommer på kant med Glasgow?

Skjønner nå hvorfor du var så uendelig sur den første gangen vi gikk på ski hele veien ned til enden av jordet. Dvs. sur ble du først når det gikk opp for deg at du måtte gå oppover bakkene igjen selv. Du ville selvsagt helst ha hoppet og falt rundt i snøen, ikke gått på den på ski. Helt utenfor konseptet det forstår jeg ;-)

Skriv en ny kommentar

hits