You look so good with your new hair

You look so good with your new hair.

I wanted to tell you, but we're not together anymore,

and I thought it might be weird.

You looks good with your new friends,

and I am happy for you.

I wanted to tell you on the phone,

but I know I shouldn't call you.

Because I never miss you when you're gone.

I only miss you when you're here.

And you look happy

with your new hair,

and you look happy

with your new friends.

I wish I could be with you all the time,

yet, somehow, when I leave, 

I'm fine.

Nattbok

I perioder har jeg pleid skrive ned det jeg kan huske av drmmene mine i en liten bok med en gang jeg vkner. (Det vil si mens jeg fortsatt er litt i halvsvne og prver f med som mye som mulig fr jeg glemmer det.) Det skrive det ned gjr som regel at jeg fortsetter huske drmmen ganske godt, og kan se for meg hva det var jeg flte og hva jeg s i drmmen nr jeg leser det jeg har skrevet. Men noen ganger finner jeg referater av netter jeg ikke husker i det hele tatt, og det er som lese noe skrevet av noen helt andre enn meg. Hvis du vil gi en hjelpende hnd og lese referatene mine av drmmene jeg hadde natt til 25. juli og natt til 30. september 2015, og gi meg noen tips om hva du mtte mene drmmene kan bety, s m du gjerne det men jeg tror ikke det frer noensteds hen.

Jeg har skrevet det over p pc lik snn det stod skrevet i boka mi, med suspekt tegnsetting og slik "stream of consciousness"-stil.

Advarsel: inneholder vold, lett nakenhet, oppkast og toalettopphold

 

Referat:

25.07.15

Mrkt rom, et blinkende lys. Signalisering.

Et cruiseskip, en rmling. Et teppe lik et kart. Trakk lodd om hvem som skulle vre assistent. Er du D? Hah, rmlingen.

P kartet krsjet et helikopter. Vi mtte skjule det. Radio: helikopteret skal ha fraktet panteflasker. Vi vet alle hva det betyr. Cruiseskipet var egentlig skalkeskjul for bygge noe av bilvrak og levende mennesker, most, kvernet sammen.

Boss-dame i grtt. Skipet p et sort hav. Vi i gruppen vknet p biler som kjrte mot stupet. Hadde blitt operert p: to peniser i tillegg, Hvordan skal vi kunne f barn n? S at vi var p vei mot stupet. Vknet plutselig p hytta. Vi var der alle sammen. En kjele stod p komfyren. Jeg var sikker p at alt var bra, denne gangen er det bare grt. Noen sa jeg ikke mtte pne kjelen. Jeg gjorde det. Den var full av bittesm, dde mennesker i vann. I midten l den gr sjefsdama. Hun pnet brtt ynene og gapte. Jeg knuste hodet hennes for jeg hatet henne.

P liten bt/slags brett p det sorte havet. Alt er mrkt. Cruiseskipet i det fjerne. Sentralbordet flyter forbi med tre resepsjonister i telefoner (kvinnelige, kledd i rosa). En jente med lillarosa hr str p et brett. Hun dukker opp ved siden av vrt, litt strre, brett. Hun kan teleportere p hver side av oss, som i spill. [Som i pacman for eksempel, hvor man, hvis man gr inn i hyre vegg, kommer ut ved venstre vegg.] Frst ber hun oss pent om snu. Snakker vi en stund? Hun skyter piler p oss. De bommer men gr inn i portalen hennes p den andre siden. Hun har en pil gjennom kinnet/fra panna langs siden av ansiktet, ut ved haka. Jeg gjr henne oppmerksom p dette. Skaden er visst ikke ddelig. Men jeg lurer p hvordan det gikk med den andre versjonen av henne. Teleporteringen er som et speil, den hun er p den andre siden er ikke henne. Den andre (hyre) versjonen har pilen gjennom bakhodet. Den frste (venstre) sier Hun dde for lenge siden, ser tomt ut i luften. Ansiktet begynner vri seg, Hvor er vi?, det smelter, hvor er vi n?. Alt blir sort. Jeg eksisterer ikke men jeg ser en gutt? Jeg ser gjennom ynene hans. Og en mann p et brett. Gutten har en lighter (slv, som slike militre). Mannen synger en sang, tar lighteren og begynner prve sette fyr p seg selv. Han tar ikke fyr. Men hret hans smelter fast i ansiktet og yet litt og litt for hver gang han holder flammen mot huden. Hele tiden synger han samme linje av sangen om igjen og om igjen.

Jeg konkluderer med at jeg tror jeg er i helvete.

 

Tidligere i nattens forlp:

- The Walking Dead (sesong 1)

Han broren til hillbillyen finner en radio og hrer lillebrorens stemme. Han som trodde han var dd. Dette skal noen betale for. Klatrer opp stige til trehus.

I trehuset str jeg og hun korthra dama med fl ektemann og laster ett eller annet eller flytter p ting. Hillbilly-storebroren klatrer opp til toppen av stigen. Tar fram gevr fra bag. Retter mot dama. Hun holder akkurat et slvfat foran hodet (hun skal gi det til meg). Kula treffer fatet. Hun ser opp, ser hvor nre hun var dden og trykkspyr svart spy over hele hillbilly-storebroren.

Jeg gir kompliment p at hun ser ut til ha et sunt kosthold. Det er fiberet.

 

30.09.15

- Beskte den andre siden. Dde folk ville vi skulle bytte plass med dem, forandre tidsforlpet. Ville ikke det, for de som hadde overlevd hadde jeg kjent siden Cathrine var en av de dde. Jeg smuglet henne med p bussen. Men dette ville risikere at vi alle dde. S hun mtte g alene over grensa. I livet ble hun til en blomst. Tjukk, grnn stilk, rosa, tynne blader, gul/hvit pollenkjerne. Sammen fant vi ut at noen drepte harene, musene og kaninene og lot dem ligge strdd rundt omkring i hagen sin. Jeg ga vann til en levende hare med da jeg klappet den p ret lp den.

Cathrine begynte visne, jeg puttet stilken hennes i tjernet, men vannet rant rett gjennom henne fordi hun var blitt hul.

- Jeg var en sterk, sort kvinne p flukt/p leting. Krysset et fjell, en sump. Men jeg var skadet. Noen kom og sa at jeg hadde for mye blod i hodet, det trykket mot hjernen. Vi byttet plutselig roller, og jeg stakk en metallnl gjennom hodet p en som l p bakken, nei, p isen. Mtte vre forsiktig s ikke isen skulle sprekke. Sakte dyttet jeg spissen s den knuste pannen. Gjennom hjernen gikk det lett. Men for komme gjennom p den andre siden trengtes et hardt, nervepirrende stt. Isen holdt. Jeg pakket hodet inn i sn som bandasjer.

Mennesket med hodeskaden var blitt min bittelille hund. Jeg gikk med henne i armene og lette etter hjelp. Plutselig stoppet stigen jeg hadde klatret i ved en trehytte. Jeg stod i en families hage. Barna lekte. Ekkel lyd i latteren deres. Jeg beklaget at jeg trengte meg p. Ba rolig om hjelp. Var ved huset deres. Spurte etter bil. Tror jeg snakket engelsk, hospital. De kjrte av sted med henne. Jeg var trist. Snen hadde blitt til sand. Jeg trodde ikke hun skulle overleve.

Satt p do med pcen og rykte sigg, da en av de yngre brdrene kom inn. Jeg truet med at jeg mtte trke meg foran ham hvis han ikke gikk. Da faren, som var streng og mrk, kom, hjalp gutten meg gjemme sigaretten.

Jeg fikk tilbake hunden min. S akkurat ut som Tiril da hun var valp. S sovnet jeg p sofaen etter ha sagt jeg kunne dra og lete etter hotell hvis de ikke ville la meg bo der til dagen etter. Jeg mtte pakke tingene mine.

- En buss. Folk fra en reklame. Jeg satt p noens rygg. Toppls. Sa fra at jeg var toppls, men at jeg skulle kle p meg. Vi snakket om hvilke reklamer vi likte best (av de de to skuespillerne var med i). Den hvor han ene sover, og den andre sniker seg opp p ham under vann? Eller den med sverdet? Mtte mime reklamen. 

[Her flger en illustrasjon av hvem som satt hvor p bussen]

Referat slutter

Send meg svar p e-post eller i kommentarfeltet

Under snen

Det sndde i dag. Jeg har gtt og ventet p at det skulle begynne sn, det er jo mer enn kaldt nok allerede. Og i dag - jeg var p vei hjem - s landet det et snfnugg p nesen min. Det fikk meg til smile. Jeg stoppet, og stod midt p fortauet med ansiktet vendt mot himmelen, og smilte. Hvis noen stirret p meg s jeg det ikke, for jeg hadde lukket ynene.

Det sndde i et kvarter. Om det hadde sndd mer ville snen fortsatt ikke lagt seg, for det er ikke plass til den her. Den fr ikke ligge stille. Overalt skal folk trkke, og kjre bil, og der ingen trkker eller kjrer bil der er det hus og bygninger, eller s blir den mkt vekk med en gang. Derfor m jeg lukke ynene og la den lande p ansiktet mitt og sakte smelte, for ellers kunne det vrt hva som helst og ikke sn. Det er bare snn jeg kan kjenne at det er den samme som da vi var sm.

Hjemme kunne den legge seg i metertykke lag. Alt ble mykt og stille og hvitt. Rent og nytt, selv om det ikke var det. Den dekket hustakene, og kunne falle ned og overraske deg. Noen ganger l den s hyt at man kunne klatre opp p garasjetaket fra den ne siden, og hoppe ned p den andre der det var lenger ned. Eller p siden som vender ut mot jordet, men da mtte man hoppe langt for ikke treffe gjerdet. Andre ganger l den s hyt at gjerdet ble begravet det ogs, og da visste man aldri helt hvor det var, og mtte bare hoppe og hpe p det beste. Og nr all snen i hagen var blitt trkket i, akt i, gravd i og rullet i, da l fortsatt hele jordet der og ventet. Kanskje hadde en elg eller et rdyr, eller til og med en rev, laget noen spor i den, men de var de eneste. Den dekket trrne s de ble tunge og byde seg ned over stiene til de mtte hverandre fra hver sin side og lagde et tak, stiene ble tuneller, og s alltid helt annerledes ut enn forrige vinter. Vi var ute i timevis. Nr vi hadde lekt p et sted s lenge at hver centimeter med sn var trkket ned, og vi skulle begynne p et nytt, urrt felt med sn, gjorde vi det alltid p samme mte. Vi stilte oss opp ved kanten av det gamle feltet, med ryggen til det nye, s ut over plassen vi hadde lekt p som for si farvel, strakte armene ut, og lot oss selv falle bakover. Den nye snen tok i mot oss med en myk landing, kanskje raste snen rundt oss sammen og begravde oss litt, som en klem. En god, kald, klem. Snn kunne jeg ligge. Med lukkede yne, og la snen lande p ansiktet mitt, og sakte smelte.

Det er der jeg er, nr jeg lukker ynene her. Under snen, sammen med deg.

Sturlason liker ikke

Jeg liker ikke lese p datamaskinen, fr vondt i hoften. Forvrig er jeg badass det har noen skrevet under p.

Jeg liker ikke mll, de ser seg ikke for nr de gr over veien. 

Jeg liker ikke g p unikum-mte helt alene, da fr jeg all oppmerksomheten.

Rouge

Anything you want, it's yours.

How I wish it could be.

Anything you need, I'm yours.

My love, I'm so unhappy.

Anything you say, I'll do.

I want you never to think ill of me.

Whatever you say, I'm yours.

Honey, we're out of coffee.

Anything you want, I'll do.

Bury him by the chestnut tree.

Anything I said, I meant it.

It's the only way to save me.

Wherever you go, I go.

I wish I could say the same.

Everything you want, it's done.

Wash your hands before you touch me.

Whatever happens, it's forever.

Are you new to this game?

Everything I did, I did for you.

Anything you said, you meant it?

Anything they take, we'll make it?

Whatever happens, you'll be there?

I'll smile when they pull the trigger.

That's all I need.

Vekk, nrmere

Der inne bor det noe srbart

som et skuddredd dyr

luskende inneluket

Der inne har det bodd i revis

Jeg trodde jeg ble tykkhudet

sterk nok til slippe andre inn

Men det gjemte seg der inne

og jeg ble ikke sterk men forstenet

kald

Frykten for knuse gjr meg skjr som glass

Det du finner er minnet om smerten

og den vender om p alt

Skyggesiden av lysten viser seg som vemmelse

Jeg vil ha deg vekk, nrmere

Lurer p om du merker det

Jeg snur meg vekk og sier ja

og sier nei med pne armer

Det er selvutslettelsen

etter det hviskede lftetom at

ingen noengang

vil kunne elske meg

Z

Skvatt du
Med et lite hikst
Det hadde vrt gy
Om du gjorde det

cheesy, happy, sleepy

no love for the boy with the broken chest

no help for the girl with the positive test

no life for the lovers

no place to sleep

as the old man recovers

we'll try no to weep

as we go fetch the shovels

and bury them deep

why put off till tomorrow what can be done today?

don't you cry, let's just die, to be safe




Temper



Peanttsmr II

Hun er lynskarp. Ler med en varme som sitter igjen i brystet ditt etterp. Nr hun forteller kan hun gjenskape de mest bisarre situasjoner s livaktig at du kan huske dem som om de var dine egne minner etterp. Hun er tff, opplyst, s ustyrtelig morsom. Og s varm og myk. S inderlig st, nr hun forteller om barndommen sin. Jeg kan se henne for meg; det lyse hret klipt med pannelugg, de sm hendene enda mindre, sla p buksa, skyldflelsen og behovet for en klem, grten i halsen og uttrykket i ansiktet hennes nr moren sier hamsteren er dd istedenfor "s klart du kan leke i sla av og til du og". Jeg ler fr hun har kommet til poenget. Jeg vil s gjerne gi henne en klem, her og n, for historien var jo nettopp i live, hun var nettopp syv r med knust hjerte. Vi ler, hun er s skjnn, men jeg kan jo ikke klemme henne. Ikke foran alle, for noe som skjedde for femten r siden.

Jeg blir sittende og smile. Og jeg sier "uff" fr jeg kan stoppe meg selv.

Jeg lurer p om han, der han sitter ved siden av meg, la merke til det. Han har snakket om folk som sier "uff". Mennesker som har det samme uff-et nr noen snubler, nr noen har ftt et kutt i fingeren og nr det har vrt et syre-angrep i Syria. Jeg tror ikke han tenkte p meg da han sa det, men etterp merket jeg hvor godt det traff meg. Uffameg her og uffameg der. Det viser hvor blank tilvrelsen min er. Alt kan skylles av en med kun et ord, en liten vindusvisker av halvhjertet medflelse. Nr du likevel vet at det ikke er noe du kan gjre for hjelpe og du ikke har lyst, tid eller egenskapen til la det klistre seg til deg, kan det vaskes vekk med et "uffda".

Vet han hvor mye han snakker egentlig? Han med lua og vittighetene. Argumenter slengt ut som en kjapp tanke, men velformulert og gjentatt til det slutt blir klart at det er en polert, velbrukt mening som han har hatt lenger enn han er villig til innrmme. En liten danser, er han.

S rart beundre noen fra avstand, for s komme nr dem, og se hvordan de er s mye mindre p nrt hold. Alle idene mine om hvem han var pleide strle rundt ham som en aura av dagdrmmer. Han selv skygger for sola jeg diktet ham til nr han viser hvem han er. Jeg har alltid hatt for god fantasi, det sa de hvertfall, da jeg var liten.

Han stryker ryggen min.

Nr du plutselig fr det du trodde du ikke hadde sjans til sier du ja uten tenke, helt uten egentlig skjnne hva som skjer. Det har jo ikke noe si hva du svarer, for det kan jo ikke vre alvorlig ment. S plutselig har du dette noe, som du svidt har turt tenke p en gang, og det er ditt. Hva skal du gjre med noe du har dagdrmt om tillate deg selv drmme om nr det plutselig er der i det virkelige liv? Hva om det var diktet jeg likte?

Igjen og igjen m jeg merke hvor enkel og menneskelig jeg er. Vi vil ha det vi ikke kan f. S n som jeg har ham, inbiller jeg meg selv at jeg heller vil ha henne. N er det hun som strler, omfavnet av alle mine drmmer om hva hun kan vre.

Kanskje jeg egentlig bare frykter at det samme skjer for ham, at jeg og er mindre p nrt hold.

Hvorfor skulle jeg ikke vre det?

Det eneste som gjr oss spesielle er noen andres kjrlighet.

Vi er ikke unike. Det bare kjennes unikt dele kjrlighet med noen.

Han vil en dag finne noen som ser ham og elsker ham, det bare er ikke meg. For dem vil han vre den eneste, den store, den unike. Akkurat snn er det jo for meg ogs.

En dag vil noen se noe i meg som bare de kan se. At det ikke er ham, betyr ikke at det ikke er der. Og jeg har jo ikke drlig tid.

Jeg ser vekk fra det lyse hret med fortellerstemmen og lar drmmene rundt henne slukne. Jeg har et annet sted drmme, rett ved meg. Vi kan bre hverandres drmmer en stund, uten mtte vre den som skal oppfylle dem. Vi smiler til hverandre, og det er et smil med en liten viten i. Som om vi begge vet det, hvem vi er, hva vi er. Hva vi betyr for hverandre. At det ikke kommer til vare, men at vi kan lyse for hverandre her og n.

ad

Ruslediktet, eller sangen til de fjerne teitingene

Hvis jeg bare var en fugl!

jeg skulle flydd av sted.

, jeg tviler ei,

nr snen kommer og det gr mot jul,

vil jeg fortsatt savne deg.






beklager det

jeg skrev

jeg sendte

et dikt

jeg glemte

at du

ikke drev

med slikt

Utdrag fra solskinnshistorie

A stranger's memory, a daydream

I hate you. Never have I felt such joy. Everything glows, everything burns, everything is black as coal and a thousand different colours. I soar, I breath the flames, I am a dragon, I am the tide. I touch every shore. I break every cloud. Run from me, can't you see the fire in my eyes?

They are all blind. They can't smell the smoke. They won't sense the fire until their skin is scorched by the flames, until their flesh falls from their bones, charred and burned. Would it surprise me if they denied it still? I laugh as I walk past them. I am death, yet they see right through me. What is life, really, but forced oblivion? What would be left, if you acknowledged the prospect of imminent death? They do not want to see me for what I am. It would ruin more than their day. It would stop life.

The hate swells up in me again. Blind fools. They do not deserve their blissful oblivion. I want to cut off their eyelids and force them to see. But what would it bring? They can't handle the truth. There is no life, you dancing little monkeys. You can't run forever. The tide stops for no one.

I can feel my smile slip from my face as I realise someone is talking to me. Act the part, act the part, they are not ready yet. You are not ready yet.

"Yes, thank you, my wife is very well." My own voice rings in my ears, and there's a taste on my tongue, like every lie has its own distinct, bitter aftertaste. My wife. It does no good to dwell on it. I am death. I am the dragon. The tide stops for no man.

I force a smile back on my face and feel sweat beading on my brow as I try to remember the man's name, or some kind of trivial information about him that would be worth comment, just to show I know him. But I am not even sure if I do know him. I can feel my lips start to shake, a drop of sweat runs down my neck.

The man smiles back, reassuringly, and lifts one hand as if to touch my back while the other points down the hall. I start moving in that direction before his hand can touch me, and hope it was not too quick. That he did not see me flinch. He chats as we walk. The sweat runs down my back as I struggle to find the appropriate phrases.

I could never understand small talk, even before I opened my eyes to the sun. Why talk small when life and death is forever right before your eyes, when all you need to do to touch eternity is close them and listen to the silence? Silence is eternal, infinity silent, it is what we all will be one day. But they fear it, like they do everything else. The routine is all that keeps life in place, and they dare not let it go for a second, lest oblivion slips and they suddenly find themselves staring right into the face of death.

Not too soon, they would not wish to know him too soon.

"Ah.. No, I do not think so." My answers are coming too slow. He knows. Was there suspicion in his eyes just now? He chats on, he's okay. Life goes on, their eyes stay closed, I used to be good at this. I used to be blind, like them. Now I am awake, but am I happier for it? Of course not. Happiness is another part of the lie that is life, and I am death now. I have no need of happiness. The tide, the tide stops for no one.

The man halts in front of a door with a name painted on it, in neat, black letters. I thank him, he smiles and opens the door for me. When I enter I feel a chill, a wavering in my inner flame. Strange. Is death as fickle as life?

"Hello," I say and smile, but the man gives no reply. I know that I know him. Him I have known all my life, he is my friend. My life? I have no life anymore. I know no one, because no one knows me.

"Sit down, Harris." His voice is cold, and I realise the chill I felt comes from him. It feels like a long time since I studied someone's face and tried to read the expression there. A man of death has no time for such. Now, I give it a try. My guess is that he looks tired. Or perhaps disappointed, in something, or someone. He sighs. In me?

He grimaces, his jaw works as he searches for the right words. Or words at all, he seems to be having a hard time making a single sound. Is that disgust in his eyes? A smile creeps its way onto my face, pulling my lips into a grin. Disgust? That's wonderful! That's one of the first steps towards awakening. Does he see me? Does he know? He stares at me, shocked, it would seem. Old friend, were you always this slow? I wonder how we could ever have thought we knew each other. Finally, he finds his words.

"It's over, Harry." His voice is thick, and his eyes glisten with tears. "Oh God, what have you done?"And here I was, thinking he was about to wake up, when he is further from death than ever. God? I try to stop myself, but I can't help it. Laughter bursts from my lips like a river of sound, filling the room with the glow of my flame, the fire of the dragon. Laughter is not retained for those who choose life, in truth laughter belongs more to death. In the end death gets the last laugh, does it not? Death gets everything in the end, just like I will.

Nr. 1 Prophecy



Zombie love

Have a great day, sweetie





Mitt liv som maur

Waiting For

I've been waiting

for a cold heart

a heart that never

skips a beat

one that won't mind

the lack of heat

when my dead hand touches his

I've been waiting

for

a heart that has no

innersong

one that won't mind

if I do wrong

how I wish I could listen

I've been waiting

because

a heart that

carries no love

holds no strength

is the heart that willhold

to me at length

I have been waiting

for someone




Mitt liv som maur II



Just another everyday



Soup

she did it all, for her own reasons

just wanted to love and be loved in return

never intended for the world to burn

the price seems small, when it's for love



there burns a fire in my soul

and my heart's been eatenby that tar-black hole



don't tell anyone i told you



had no heart

she could break.



love simplifies eventually

you realize the

best you can

do is good

enough for you

Unfortunately, his brain turned to soup at that very moment.

Vil du finne meg i skogen

Vil du finne meg i skogen

Vil du dra meg ut i lyset

Kan du holde meg i hnden

Nr du sier jeg er pyse

Vil du finne meg i skogen

Vil du grave meg ned

Kan du klappe meg p hodet

Mens du gir meg evig fred

Vil du finne meg i skogen

Vil du dra meg vekk fra lyset

Kan du sl meg hardt i magen

Til jeg slutter helt fryse

Vil du finne meg i skogen

Vil du bli med meg i mrket

Kan du sette fyr p hret mitt

S blodet vrt kan trke



Menneskekjenner

Takk for turen

Dagbok, juli 2014

Du snakker hele dagen. Men sier du noe? Ligger det noen mening til grunne for disse uttallige uttalelsene? Eller er de kun til for fylle stillheten? Hvordan virker stillheten p deg, spr jeg meg om. Plager det deg nr jeg ikke svarer? Jeg tror ikke det. Du spr aldri om jeg har noe svar. Hvis du hadde vrt ute etter et svar s ville jo uttalelsen din hatt en funksjon, og det er nettopp det jeg ikke ser noe til i denne pratingen. Her er intet ml satt for ye. Det er bare tomme ord i luften. Kanskje fordi du syntes luften virket tyngende der den l, helt tom, overalt rundt deg. Men det jeg tror du glemmer, det du ikke tenker over, er hvordan slike tomme ord til slutt danner en tke, en eneste stor sky, rundt det som er deg. De meninger du faktisk mtte ha blir like fort glemt som alt det du ikke mente.

Drpen



I'm With Stupid (You're a twat)

You're a twat

you're a twat

you ought to wear a silly hat

saying: "I am a twat"

cause you're a twat

you're a twat

stop meowing like a cat

you're not a cat

you're a twat

I want to hit you

with a bat

cause you're a twat

you're a twat

your face reminds me of a rat's

you little twat

leave me alone.



My own

When my lovers look at me

it is not me that they see

when my lovers touch me

it is not my skin that they feel

and when my lovers go to sleep

it is not of me that they dream

Oh, I think I might have always known

that this heart can never be my home.



bloggeting og andre ting

I det siste har denne bloggen vrt veldig lite "dette gjorde jeg og det var gy"-blogg og heller veldig "dette skrev jeg en gang og dette tenkte jeg en annen gang"-blogg. Tekstene jeg har lagt ut er tatt ut fra mine gamle notatbker, skriblet i margene og p framsider, baksider og generelt alle sider egentlig, gjenfunnet p rare steder og til rare tider (noe som kan f lov til ta litt av skylden for at det s rotete satt sammen). Tegnebrettet mitt har jo sluttet snakke med meg etter at det falt i gulvet, s jeg har ikke ftt tegna no pc-tegninger p lenge. Men siden det da alts er s notatbok-aktig her n tenkte jeg at jeg jo like gjerne kan legge ut tegninger fra notatbkene mine. Det er det mange av nemlig. Da blir det koseligere her igjen, hvis jeg legger til bilder ved alle tekstene. D blir fint. Blir hjemmekoselig. bra.
N er jeg veldig trtt, for jeg har rydda overalt p rommet mitt i dag. Det er et kjempestort prosjekt, og jeg lurer virkelig p hvordan det er mulig ha s mye ting. Jeg er n i fase n av ryddingen, nemlig rotedelen. Alt m fram i lyset og granskes, s ligge p gulvet til jeg finner ut hva jeg skal gjre med det. Det har vrt en emosjonell dag. Det ligger jo ting fra hele livet mitt gjemt i krikene og krokene, og n har jeg rsket alt fram, hevet ting rundt, alt stvet er oppe i lufta og alle tingene er overalt, hele livet blir litt fremmed plutselig, der det flyter og svever og ligger strdd. Her er ting jeg alltid har hatt, kanskje fra fr jeg ble fdt til og med. Her er ting jeg ikke kan huske hvor kommer fra og ting jeg ikke visste jeg fortsatt hadde. Her er ting jeg kan huske ha grtt meg til. Tenk grte for f en bamse-nkkelring. Ekle unge. Her er kort og gaver fra venner jeg ikke har snakket med p flere r, glemte venner, venner jeg ikke kan huske at jeg var s god venn med og likevel har jeg ftt slike fine kort og gaver. Det var hyggelig fle nrvret til alle disse andre menneskene jeg aldri egentlig har tenkt over at er s godt representert i dette rommet, men til slutt er det jo meg selv det er mest av. Og det er veldig mye av meg her. Tanker og ord og tegninger helt fra de frste rene jeg kunne holde en penn. S lei jeg er av meg selv n. Jeg har jo snakket med fortids-Ingvilder i hele dag og de hadde veldig mye p hjertet. Viktigperer. Jeg tenkte n likevel jeg skulle gi dem plass her, siden de frst har insistert p dokumentere alle de rare tankene sine s kan jeg jo ta utnytte av det og dumme dem ut litt. Bloggen vil alts fortsette i notatbok-"tenke, tenke, tegne, tegne"-stilen enn s lenge. Eller rettere sagt "tenkt, tenkt, tegnet, tegnet", for det er bare gammelt nytt her n.



Nyheide:

- folkehgskole var stor suksess, varmt hjerte, gode ord

- til hsten tar jeg et rsstudium innen litteratur, film og teater ved UiA

- jeg har en fin cv hvis noen vil ha den



she is the sun

she is the light

the one that guides you

she is the fire

raging inside you

she took the warmth

of those who loved you

she is the sun

that's blazing above you

blinding your eyes

burning your skin

in every vein

blood is boiling within

there is nothing else

when she is not near

your life is a desert

and you don't even care

no, you never wonder

you never dream

a life without pain

is not something you've seen

when your eyes turn to ashes

your last thought will be:

I saw the sun!

and the sun can have me

Les mer i arkivet September 2017 Mai 2017 Februar 2017
hits