Under snøen

Det snødde i dag. Jeg har gått og ventet på at det skulle begynne å snø, det er jo mer enn kaldt nok allerede. Og i dag - jeg var på vei hjem - så landet det et snøfnugg på nesen min. Det fikk meg til å smile. Jeg stoppet, og stod midt på fortauet med ansiktet vendt mot himmelen, og smilte. Hvis noen stirret på meg så jeg det ikke, for jeg hadde lukket øynene.

Det snødde i et kvarter. Om det hadde snødd mer ville snøen fortsatt ikke lagt seg, for det er ikke plass til den her. Den får ikke ligge stille. Overalt skal folk tråkke, og kjøre bil, og der ingen tråkker eller kjører bil der er det hus og bygninger, eller så blir den måkt vekk med en gang. Derfor må jeg lukke øynene og la den lande på ansiktet mitt og sakte smelte, for ellers kunne det vært hva som helst og ikke snø. Det er bare sånn jeg kan kjenne at det er den samme som da vi var små.

Hjemme kunne den legge seg i metertykke lag. Alt ble mykt og stille og hvitt. Rent og nytt, selv om det ikke var det. Den dekket hustakene, og kunne falle ned og overraske deg. Noen ganger lå den så høyt at man kunne klatre opp på garasjetaket fra den éne siden, og hoppe ned på den andre der det var lenger ned. Eller på siden som vender ut mot jordet, men da måtte man hoppe langt for ikke å treffe gjerdet. Andre ganger lå den så høyt at gjerdet ble begravet det også, og da visste man aldri helt hvor det var, og måtte bare hoppe og håpe på det beste. Og når all snøen i hagen var blitt tråkket i, akt i, gravd i og rullet i, da lå fortsatt hele jordet der og ventet. Kanskje hadde en elg eller et rådyr, eller til og med en rev, laget noen spor i den, men de var de eneste. Den dekket trærne så de ble tunge og bøyde seg ned over stiene til de møtte hverandre fra hver sin side og lagde et tak, stiene ble tuneller, og så alltid helt annerledes ut enn forrige vinter. Vi var ute i timevis. Når vi hadde lekt på et sted så lenge at hver centimeter med snø var tråkket ned, og vi skulle begynne på et nytt, urørt felt med snø, gjorde vi det alltid på samme måte. Vi stilte oss opp ved kanten av det gamle feltet, med ryggen til det nye, så ut over plassen vi hadde lekt på som for å si farvel, strakte armene ut, og lot oss selv falle bakover. Den nye snøen tok i mot oss med en myk landing, kanskje raste snøen rundt oss sammen og begravde oss litt, som en klem. En god, kald, klem. Sånn kunne jeg ligge. Med lukkede øyne, og la snøen lande på ansiktet mitt, og sakte smelte.

Det er der jeg er, når jeg lukker øynene her. Under snøen, sammen med deg.

Sturlason liker ikke

Jeg liker ikke å lese på datamaskinen, får vondt i hoften. Forøvrig er jeg badass det har noen skrevet under på.

Jeg liker ikke møll, de ser seg ikke for når de går over veien. 

Jeg liker ikke å gå på unikum-møte helt alene, da får jeg all oppmerksomheten.

Rouge

Anything you want, it's yours. 

       How I wish it could be.

Anything you need, I'm yours.

      My love, I'm so unhappy.

Anything you say, I'll do.

     I want you never to think ill of me.

Whatever you say, I'm yours.

     Honey, we're out of coffee.

Anything you want, I'll do.

     Bury him by the chestnut tree.

Anything I said, I meant it.

     It's the only way to save me.

 

Wherever you go, I go.

     I wish I could say the same.

Everything you want, it's done.

    Wash your hands before you touch me.

Whatever happens, it's forever.

     Are you new to this game?

Everything I did, I did for you.

 

Anything you said, you meant it?

 

Anything they take, we'll make it?

 

Whatever happens, you'll be there?

      I'll smile when they pull the trigger.

That's all I need.

Vekk, nærmere

Der inne bor det noe sårbart

som et skuddredd dyr

luskende inneluket

Der inne har det bodd i årevis

 

Jeg trodde jeg ble tykkhudet

sterk nok til å slippe andre inn

Men det gjemte seg der inne

og jeg ble ikke sterk men forstenet

kald

Frykten for å knuse gjør meg skjør som glass

 

Det du finner er minnet om smerten

og den vender om på alt

Skyggesiden av lysten viser seg som vemmelse

Jeg vil ha deg vekk, nærmere

Lurer på om du merker det

Jeg snur meg vekk og sier ja

og sier nei med åpne armer

 

Det er selvutslettelsen

etter det hviskede løftet om at

ingen noengang

vil kunne elske meg

Z

Skvatt du
Med et lite hikst
Det hadde vært gøy
Om du gjorde det

cheesy, happy, sleepy

no love for the boy with the broken chest

no help for the girl with the positive test

no life for the lovers

no place to sleep

as the old man recovers

we'll try no to weep

as we go fetch the shovels

and bury them deep

why put off till tomorrow what can be done today?

don't you cry, let's just die, to be safe

 




Temper



Peanøttsmør II

Hun er lynskarp. Ler med en varme som sitter igjen i brystet ditt etterpå. Når hun forteller kan hun gjenskape de mest bisarre situasjoner så livaktig at du kan huske dem som om de var dine egne minner etterpå. Hun er tøff, opplyst, så ustyrtelig morsom. Og så varm og myk. Så inderlig søt, når hun forteller om barndommen sin. Jeg kan se henne for meg; det lyse håret klipt med pannelugg, de små hendene enda mindre, søla på buksa, skyldfølelsen og behovet for en klem, gråten i halsen og uttrykket i ansiktet hennes når moren sier hamsteren er død istedenfor "så klart du kan leke i søla av og til du og". Jeg ler før hun har kommet til poenget. Jeg vil så gjerne gi henne en klem, her og nå, for historien var jo nettopp i live, hun var nettopp syv år med knust hjerte. Vi ler, hun er så skjønn, men jeg kan jo ikke klemme henne. Ikke foran alle, for noe som skjedde for femten år siden.

Jeg blir sittende og smile. Og jeg sier "uff" før jeg kan stoppe meg selv.

Jeg lurer på om han, der han sitter ved siden av meg, la merke til det. Han har snakket om folk som sier "uff". Mennesker som har det samme uff-et når noen snubler, når noen har fått et kutt i fingeren og når det har vært et syre-angrep i Syria. Jeg tror ikke han tenkte på meg da han sa det, men etterpå merket jeg hvor godt det traff meg. Uffameg her og uffameg der. Det viser hvor blank tilværelsen min er. Alt kan skylles av en med kun et ord, en liten vindusvisker av halvhjertet medfølelse. Når du likevel vet at det ikke er noe du kan gjøre for å hjelpe og du ikke har lyst, tid eller egenskapen til å la det klistre seg til deg, kan det vaskes vekk med et "uffda".

Vet han hvor mye han snakker egentlig? Han med lua og vittighetene. Argumenter slengt ut som en kjapp tanke, men velformulert og gjentatt til det slutt blir klart at det er en polert, velbrukt mening som han har hatt lenger enn han er villig til å innrømme. En liten danser, er han.

Så rart å beundre noen fra avstand, for så å komme nær dem, og se hvordan de er så mye mindre på nært hold. Alle idéene mine om hvem han var pleide å stråle rundt ham som en aura av dagdrømmer. Han selv skygger for sola jeg diktet ham til når han viser hvem han er. Jeg har alltid hatt for god fantasi, det sa de hvertfall, da jeg var liten.

Han stryker ryggen min.

Når du plutselig får det du trodde du ikke hadde sjans til sier du ja uten å tenke, helt uten å egentlig skjønne hva som skjer. Det har jo ikke noe å si hva du svarer, for det kan jo ikke være alvorlig ment. Så plutselig har du dette noe, som du såvidt har turt å tenke på en gang, og det er ditt. Hva skal du gjøre med noe du har dagdrømt om å tillate deg selv å drømme om når det plutselig er der i det virkelige liv? Hva om det var diktet jeg likte?

Igjen og igjen må jeg merke hvor enkel og menneskelig jeg er. Vi vil ha det vi ikke kan få. Så nå som jeg har ham, inbiller jeg meg selv at jeg heller vil ha henne. Nå er det hun som stråler, omfavnet av alle mine drømmer om hva hun kan være.

Kanskje jeg egentlig bare frykter at det samme skjer for ham, at jeg og er mindre på nært hold.

Hvorfor skulle jeg ikke være det?

Det eneste som gjør oss spesielle er noen andres kjærlighet.

Vi er ikke unike. Det bare kjennes unikt å dele kjærlighet med noen.

Han vil en dag finne noen som ser ham og elsker ham, det bare er ikke meg. For dem vil han være den eneste, den store, den unike. Akkurat sånn er det jo for meg også.

En dag vil noen se noe i meg som bare de kan se. At det ikke er ham, betyr ikke at det ikke er der. Og jeg har jo ikke dårlig tid.

Jeg ser vekk fra det lyse håret med fortellerstemmen og lar drømmene rundt henne slukne. Jeg har et annet sted å drømme, rett ved meg. Vi kan bære hverandres drømmer en stund, uten å måtte være den som skal oppfylle dem. Vi smiler til hverandre, og det er et smil med en liten viten i. Som om vi begge vet det, hvem vi er, hva vi er. Hva vi betyr for hverandre. At det ikke kommer til å vare, men at vi kan lyse for hverandre her og nå.  

ad

Ruslediktet, eller sangen til de fjerne teitingene

Hvis jeg bare var en fugl!

jeg skulle flydd av sted.

Å, jeg tviler ei,

når snøen kommer og det går mot jul,

vil jeg fortsatt savne deg.

 






beklager det

jeg skrev

jeg sendte

et dikt

jeg glemte

at du

ikke drev

med slikt

 

Utdrag fra solskinnshistorie

A stranger's memory, a daydream

I hate you. Never have I felt such joy. Everything glows, everything burns, everything is black as coal and a thousand different colours. I soar, I breath the flames, I am a dragon, I am the tide. I touch every shore. I break every cloud. Run from me, can't you see the fire in my eyes?

They are all blind. They can't smell the smoke. They won't sense the fire until their skin is scorched by the flames, until their flesh falls from their bones, charred and burned. Would it surprise me if they denied it still? I laugh as I walk past them. I am death, yet they see right through me. What is life, really, but forced oblivion? What would be left, if you acknowledged the prospect of imminent death? They do not want to see me for what I am. It would ruin more than their day. It would stop life.

The hate swells up in me again. Blind fools. They do not deserve their blissful oblivion. I want to cut off their eyelids and force them to see. But what would it bring? They can't handle the truth. There is no life, you dancing little monkeys. You can't run forever. The tide stops for no one.

I can feel my smile slip from my face as I realise someone is talking to me. Act the part, act the part, they are not ready yet. You are not ready yet.

"Yes, thank you, my wife is very well." My own voice rings in my ears, and there's a taste on my tongue, like every lie has its own distinct, bitter aftertaste. My wife. It does no good to dwell on it. I am death. I am the dragon. The tide stops for no man.

I force a smile back on my face and feel sweat beading on my brow as I try to remember the man's name, or some kind of trivial information about him that would be worth comment, just to show I know him. But I am not even sure if I do know him. I can feel my lips start to shake, a drop of sweat runs down my neck.

The man smiles back, reassuringly, and lifts one hand as if to touch my back while the other points down the hall. I start moving in that direction before his hand can touch me, and hope it was not too quick. That he did not see me flinch. He chats as we walk. The sweat runs down my back as I struggle to find the appropriate phrases.

I could never understand small talk, even before I opened my eyes to the sun. Why talk small when life and death is forever right before your eyes, when all you need to do to touch eternity is close them and listen to the silence? Silence is eternal, infinity silent, it is what we all will be one day. But they fear it, like they do everything else. The routine is all that keeps life in place, and they dare not let it go for a second, lest oblivion slips and they suddenly find themselves staring right into the face of death.

Not too soon, they would not wish to know him too soon.

"Ah.. No, I do not think so." My answers are coming too slow. He knows. Was there suspicion in his eyes just now? He chats on, he's okay. Life goes on, their eyes stay closed, I used to be good at this. I used to be blind, like them. Now I am awake, but am I happier for it? Of course not. Happiness is another part of the lie that is life, and I am death now. I have no need of happiness. The tide, the tide stops for no one.

The man halts in front of a door with a name painted on it, in neat, black letters. I thank him, he smiles and opens the door for me. When I enter I feel a chill, a wavering in my inner flame. Strange. Is death as fickle as life?

"Hello," I say and smile, but the man gives no reply. I know that I know him. Him I have known all my life, he is my friend. My life? I have no life anymore. I know no one, because no one knows me.

"Sit down, Harris." His voice is cold, and I realise the chill I felt comes from him. It feels like a long time since I studied someone's face and tried to read the expression there. A man of death has no time for such. Now, I give it a try. My guess is that he looks tired. Or perhaps disappointed, in something, or someone. He sighs. In me?

He grimaces, his jaw works as he searches for the right words. Or words at all, he seems to be having a hard time making a single sound. Is that disgust in his eyes? A smile creeps its way onto my face, pulling my lips into a grin. Disgust? That's wonderful! That's one of the first steps towards awakening. Does he see me? Does he know? He stares at me, shocked, it would seem. Old friend, were you always this slow? I wonder how we could ever have thought we knew each other. Finally, he finds his words.

"It's over, Harry." His voice is thick, and his eyes glisten with tears. "Oh God, what have you done?" And here I was, thinking he was about to wake up, when he is further from death than ever. God? I try to stop myself, but I can't help it. Laughter bursts from my lips like a river of sound, filling the room with the glow of my flame, the fire of the dragon. Laughter is not retained for those who choose life, in truth laughter belongs more to death. In the end death gets the last laugh, does it not? Death gets everything in the end, just like I will.

 

Nr. 1 Prophecy



Zombie love

Have a great day, sweetie





Mitt liv som maur

Waiting For

I've been waiting

for a cold heart

 

a heart that never

skips a beat

one that won't mind

the lack of heat

when my dead hand touches his

 

I've been waiting 

for 

 

a heart that has no

inner song

one that won't mind

if I do wrong

how I wish I could listen

 

I've been waiting

 because

 

a heart that 

carries no love

holds no strength

is the heart that will hold

to me at length

 

I have been waiting

for someone

 




Mitt liv som maur II



Just another everyday



Soup

 

 

she did it all, for her own reasons

just wanted to love and be loved in return

never intended for the world to burn

the price seems small, when it's for love

 



 

there burns a fire in my soul

and my heart's been eaten by that tar-black hole

 



 

don't tell anyone i told you

 



 

had no heart

she could break.

 



 

love simplifies eventually

you realize the

best you can

do is good

enough for you

 

 

Unfortunately, his brain turned to soup at that very moment.

 

 

Vil du finne meg i skogen

Vil du finne meg i skogen

Vil du dra meg ut i lyset

Kan du holde meg i hånden

Når du sier jeg er pyse

 

Vil du finne meg i skogen

Vil du grave meg ned

Kan du klappe meg på hodet

Mens du gir meg evig fred

 

Vil du finne meg i skogen

Vil du dra meg vekk fra lyset

Kan du slå meg hardt i magen

Til jeg slutter helt å fryse

 

Vil du finne meg i skogen

Vil du bli med meg i mørket

Kan du sette fyr på håret mitt

Så blodet vårt kan tørke

 

Menneskekjenner

Takk for turen

Dagbok, juli 2014

Du snakker hele dagen. Men sier du noe? Ligger det noen mening til grunne for disse uttallige uttalelsene? Eller er de kun til for å fylle stillheten? Hvordan virker stillheten på deg, spør jeg meg om. Plager det deg når jeg ikke svarer? Jeg tror ikke det. Du spør aldri om jeg har noe svar. Hvis du hadde vært ute etter et svar så ville jo uttalelsen din hatt en funksjon, og det er nettopp det jeg ikke ser noe til i denne pratingen. Her er intet mål satt for øye. Det er bare tomme ord i luften. Kanskje fordi du syntes luften virket tyngende der den lå, helt tom, overalt rundt deg. Men det jeg tror du glemmer, det du ikke tenker over, er hvordan slike tomme ord til slutt danner en tåke, en eneste stor sky, rundt det som er deg. De meninger du faktisk måtte ha blir like fort glemt som alt det du ikke mente. 

Dråpen



I'm With Stupid (You're a twat)

You're a twat

you're a twat

you ought to wear a silly hat

saying: "I am a twat"

cause you're a twat

you're a twat

stop meowing like a cat

you're not a cat

you're a twat

I want to hit you

with a bat

cause you're a twat

you're a twat

your face reminds me of a rat's

you little twat

leave me alone.

 



My own

When my lovers look at me

it is not me that they see

when my lovers touch me

it is not my skin that they feel

and when my lovers go to sleep

it is not of me that they dream

Oh, I think I might have always known

that this heart can never be my home.



bloggeting og andre ting

I det siste har denne bloggen vært veldig lite "dette gjorde jeg og det var gøy"-blogg og heller veldig "dette skrev jeg en gang og dette tenkte jeg en annen gang"-blogg. Tekstene jeg har lagt ut er tatt ut fra mine gamle notatbøker, skriblet i margene og på framsider, baksider og generelt alle sider egentlig, gjenfunnet på rare steder og til rare tider (noe som kan få lov til å ta litt av skylden for at det så rotete satt sammen). Tegnebrettet mitt har jo sluttet å snakke med meg etter at det falt i gulvet, så jeg har ikke fått tegna no pc-tegninger på lenge. Men siden det da altså er så notatbok-aktig her nå tenkte jeg at jeg jo like gjerne kan legge ut tegninger fra notatbøkene mine. Det er det mange av nemlig. Da blir det koseligere her igjen, hvis jeg legger til bilder ved alle tekstene. Dæ blir fint. Blir hjemmekoselig. Æ bra. 
Nå er jeg veldig trøtt, for jeg har rydda overalt på rommet mitt i dag. Det er et kjempestort prosjekt, og jeg lurer virkelig på hvordan det er mulig å ha så mye ting. Jeg er nå i fase én av ryddingen, nemlig rotedelen. Alt må fram i lyset og granskes, så ligge på gulvet til jeg finner ut hva jeg skal gjøre med det. Det har vært en emosjonell dag. Det ligger jo ting fra hele livet mitt gjemt i krikene og krokene, og nå har jeg røsket alt fram, hevet ting rundt, alt støvet er oppe i lufta og alle tingene er overalt, hele livet blir litt fremmed plutselig, der det flyter og svever og ligger strødd. Her er ting jeg alltid har hatt, kanskje fra før jeg ble født til og med. Her er ting jeg ikke kan huske hvor kommer fra og ting jeg ikke visste jeg fortsatt hadde. Her er ting jeg kan huske å ha grått meg til. Tenk å gråte for å få en bamse-nøkkelring. Ekle unge. Her er kort og gaver fra venner jeg ikke har snakket med på flere år, glemte venner, venner jeg ikke kan huske at jeg var så god venn med og likevel har jeg fått slike fine kort og gaver. Det var hyggelig å føle nærværet til alle disse andre menneskene jeg aldri egentlig har tenkt over at er så godt representert i dette rommet, men til slutt er det jo meg selv det er mest av. Og det er veldig mye av meg her. Tanker og ord og tegninger helt fra de første årene jeg kunne holde en penn. Så lei jeg er av meg selv nå. Jeg har jo snakket med fortids-Ingvilder i hele dag og de hadde veldig mye på hjertet. Viktigperer. Jeg tenkte nå likevel jeg skulle gi dem plass her, siden de først har insistert på å dokumentere alle de rare tankene sine så kan jeg jo ta utnytte av det og dumme dem ut litt. Bloggen vil altså fortsette i notatbok-"tenke, tenke, tegne, tegne"-stilen enn så lenge. Eller rettere sagt "tenkt, tenkt, tegnet, tegnet", for det er bare gammelt nytt her nå.

 

Nyheide:

- folkehøgskole var stor suksess, varmt hjerte, gode ord

- til høsten tar jeg et årsstudium innen litteratur, film og teater ved UiA 

- jeg har en fin cv hvis noen vil ha den



she is the sun

she is the light

the one that guides you

she is the fire

raging inside you

she took the warmth 

of those who loved you

she is the sun

that's blazing above you

blinding your eyes

burning your skin

in every vein

blood is boiling within

there is nothing else

when she is not near

your life is a desert

and you don't even care

no, you never wonder

you never dream

a life without pain

is not something you've seen

when your eyes turn to ashes

your last thought will be:

I saw the sun!

and the sun can have me

Speak up

Don't look, he says

as he breaks a man's neck.

"It's love that's going to kill you."

 



How much for a soul

So sign your initials on the lease

and smile as the camera man says "cheese!"

 

The universe is endless

and you are going to die

And when you go

no star will know

or even blink an eye.

 



Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2016 » September 2015
hits